Alliansen for rettighetsorientert ruspolitikk (AROD) og Pasientforeningen for sikker cannabisbruk (PASCAN) inviterer til markering for menneskerettigheter utenfor Riksadvokatens kontor den 20. april 2023 kl. 14-16.

​

Det vil bli musikk, appeller, og overlevering av cannabis. Målet med markeringen er å sikre ansvarlighet i ruspolitikken, for Straffelovkommisjonens avvisning av kriminalisering som forenelig med strafferettens prinsipper i 2002, Rusreformutvalgets påvisning av offentlig panikk i 2019, Riksadvokatens avsløring av systemiske krenkelser i mindre narkotikasaker i 2021, og Rolleforståelsesutvalgets etterlysning av lederansvar i 2023, indikerer at borgere har vært utsatt for uforholdsmessig maktbruk i en årrekke. Sistnevntes søkelys på en konflikt mellom styringsjuss og rettighetsjuss, hvor menneskerettigheter har blitt skadelidende, forklarer utbredt ukultur, og det er usikkert om rettsstaten rommer et forbud.

​

Sikring av menneskerettigheter

​

I stedet for å redusere tilbud og etterspørsel, har forbudet gitt mer kriminalitet, stigmatisering, lidelse, sykdom, og dødelighet. Stadig flere land vil derfor regulere cannabismarkedet for å beskytte folkehelsen og Norge kan ikke se bort fra behovet for menneskerettsanalyse. En slik analyse veier forholdet mellom mål og middel og sikrer at loven er egnet til å forfølge et legitimt formål, og siden 2009 har Justisdepartement og Riksadvokat vært informert om rettighetsbrudd, men ingen avklaring er gjort.

​

Heller enn å kvalitetssikre maktbruk på rusfeltet, fortsetter politikerne å straffe på tilbakeviste premisser, og dette er spesielt kritikkverdig etter rusreformrapporten som viste at offentlig panikk har formet politikken. I den grad panikk har vært utslagsgivende vil ikke rettigheter være tilstrekkelig vektlagt, og det sivile samfunn har hatt flere markeringer for å fremme effektiv minoritetsbeskyttelse. Markeringen utenfor Riksadvokatens kontor vil bli den tredje i rekken, og det er å håpe at Riksadvokaten tar ansvar.

​

Justisdepartementets svikt

​

Markeringen foregår utenfor Riksadvokatens kontor fordi regjering og Storting bruker "folkehelse" som begrunnelse for en politikk som bygger på dobbeltmoral og som gjør vondt verre. I stedet for å være et faglig sekretariat for politisk ledelse, har Justisdepartementet inntatt rollen som politisk sekretariat, og menneskerettsbrudd fortsetter fordi ministeren er mer opptatt av å få tilbake maktmidler som Riksadvokaten mener er uforholdsmessige enn å ivareta hensyn til faglighet og kontinuitet over tid.

​

Forpliktelsen til faglighet innebærer at embetsverket kommer med de nødvendige faglige innvendingene til alle typer saker så tidlig som mulig, men i 14 år har departementet lukket øynene for påstander om en sammenheng mellom ruspolitikken og tidligere tiders vilkårlige forfølgelse, og rettssikkerhetsgarantier uteblir fordi statsråden ikke har informert Stortinget om behovet for å belyse en blindsone.

​

Justisdepartementet har på dette viset medvirket til at politiske argumenter får et falskt faglig skjær, samt at politiske standpunkter framstilles som de beste eller de eneste faglig akseptable løsningene, selv om andre løsninger er faglig akseptable. Rettssikkerhetsgarantier tilsier at departementet skal fremme den minst mulig inngripende løsning, og at det må være et troverdig forhold mellom mål og middel, men i 20 år har norske utredninger bekreftet det manglende grunnlaget for straff i ruspolitikken og i over 100 år har internasjonale rapporter gjort det samme. Justisminister Anders Anundsen vekket i 2016 oppmerksomhet etter et intervju på NRKs Folkeopplysningen, hvor alt Justisdepartementet kunne trekke frem som støtte til sin sak var en upublisert masteroppgave fra en svensk medisinstudent, og forpliktelsen til faglighet er ikke ivaretatt.

​

Embetsverket skal legge til rette for effektiv ressursbruk, og utøve sitt arbeid så effektivt som mulig, men det er vanskelig å forestille seg en politikk som har større moralske, menneskelige, og økonomiske omkostninger – samt mindre måloppnåelse – enn ruspolitikken. Etter 60 år med straff viser samlet innsikt at jo mer politiet griper inn på rusfeltet, desto mer vold, desperasjon, overdoser, og utrygghet oppstår i nærmiljøet, så hvordan kan departementet sies å ha ivaretatt hensynet til faglighet og kontinuitet over tid? Hvorfor videreføres panikk og en politikk som legger beslag på en stor del av statskassens midler, når Helsedepartementets gjennomgang av rusreformen i Prop 92 L (2020-21) gjør klart at ingen forskning støtter straff? Bør Norge ha en mer repressiv kriminalpolitikk enn tidligere politistater som Portugal og Thailand?

​

AROD har en liste med spørsmål som må besvares for at forbudet skal videreføres. Svarene avgjør om ruspolitikken tåler Grunnlovens kontroll, men Justisministeren vil ikke ha avklaring og Høyesterett og Stortinget overser sin kontrollfunksjon. Rettsstaten lider som en følge av slike ansvarsfraskrivelser, for i 40 år har Justisdepartementet sviktet sitt fagansvar. I 40 år har kriminologien og rettsosiologien påpekt jakten på syndebukker som førende for ruspolitikken, og de siste 30 år har juristene i stadig større grad skjønt tegninga. En strøm av rapporter bekrefter derfor den politiske prosessens fallitt, men offentlig panikk og nedprioritering av rettighetsjuss gjør at Grunnlovens verdier ikke overføres på rusfeltet. I stedet videreføres systemisk ukultur, og en analogi til debatten om å forby fyrverkeri kan være nyttig.

​

Det er ikke godt å si om et forbud vil virke etter sin hensikt. Gode intensjoner kan sånn sett forsvare innføring av et forbud, men dersom vi i 60 år kriminaliserte fyrverkeri for å redusere skade, og det ikke har redusert bruk men har gitt mer kriminalitet, splittelse, død og skader: Dersom rapporter i 20 år har påpekt straffens manglende grunnlag, og forbudet har gjort så mye skade at verdensledere omtaler det som «folkemord» og «slutten for demokratiet», er det forsvarlig å utelukke endring? Kan departement og Storting ta for gitt at et forbud er innenfor menneskerettighetenes rammer, og kan et krav om prøvelsesrett ignoreres? Hva er eventuelt igjen av Grunnlovens rammer og beskyttelse?

​

Uforholdsmessige maktmidler

​

Vi spør fordi rusbrukere i 15 år har søkt rettsstatens vern og fordi problemstillingen ikke er annerledes for Straffelovens § 231 og 232. Grunnlovens § 94 sier at «Ingen må fengsles eller berøves friheten på annen måte uten i lovbestemte tilfeller og på den måte som lovene foreskriver. Frihetsberøvelsen må være nødvendig og ikke utgjøre et uforholdsmessig inngrep», men Straffelovkommisjonen mente i 2002 at over 6 års fengsel for cannabislovbrudd var uforholdsmessig. Hvordan kan da dagens strafferammer forsvares når stadig flere europeiske land regulerer lignende virksomhet?

​

Solid refleksjon og gode svar er påkrevd. Grunnlovens § 98 sier at «Alle er like for loven. Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling», men dobbeltmoral og ekstremisme på rusfeltet er et faktum. Tilbud og etterspørsel forvris til en offer- og overgriperkontekst, for bare slik kan staten umyndiggjøre brukere og straffe selgere, men rettssystemet og den politiske prosessens integritet lider som følge av offentlig panikk og styringsjussens prioritet. Lider gjør også umyndiggjorte og straffede borgere, inkludert deres nærmeste, og Grunnlovens § 102 pålegger statens myndigheter å sikre et vern om den personlige integritet.

​

Det er dette som er målet ved markeringen den 20. april. Det var med god grunn at Professor Nils Christie i 1996 omtalte de ansvarlige for ruspolitikken som «fanatikere» og fastholdt viktigheten av at de ble holdt «under så sterk humanistisk kontroll som mulig». Det var også med god grunn at Straffelovkommisjonen i 2002 betvilte lovgivers moralske kompass og anbefalte sterkere domstolskontroll, men takket være offentlig panikk og styringsjussens forrang (les: systemisk ukultur) har den lovgivende, dømmende, og utøvende makt sviktet plikten til å klarlegge rettigheter på rusfeltet. Riksadvokaten har i denne sammenheng et selvstendig ansvar for rettighetsbeskyttelse, og AROD og PASCAN tilbyr med markeringen en ny mulighet til å sikre rettssikkerhetsgarantier.

​

Rettssikkerhet uteblir

​

Vi sier «ny mulighet», for Riksadvokaten har hatt flere anledninger, som ved ARODs sivile ulydighet utenfor Politihuset i 2021, og etter AROD og PASCANs cannabismarkering på Eidsvolls plass den 22. september 2022. Formålet med disse markeringene var ansvarlighet i ruspolitikken, men det politiske flertall insisterer på straff og vil ikke vurdere fordeler og ulemper ved et regulert marked målt opp mot et kriminelt marked. Allikevel må landets lover bygge på en rettsstats prinsipper. Jamfør maktfordelingsprinsippet og Grunnlovens § 89 har domstolene plikt til å sørge for avklaring, og Riksadvokaten kan fremme problemstillingen ved å ta ansvar for rettsstaten.

​

Siden Høyesterett avviste rusbrukernes prøvelsesrett i 2010 ved å gi politikerne frie tøyler, ble det i 2019, med rusreformrapporten, klart at lovgiver ikke har fortjent tilliten som Høyesterett la til grunn. Resultatet er at rundt 500.000 straffesaker er konstitusjonelt omstridt, men til tross for at det er politiets ansvar «å være et ledd i samfunnets samlede innsats for å fremme og befeste borgernes rettssikkerhet, trygghet og alminnelige velferd for øvrig»; at Politidirektoratets etiske retningslinjer fremhever at rollen som «samfunnets sivile maktapparat» gjør det «spesielt viktig for medarbeidere i politiet å ha et bevisst forhold til etikk, og hva som er god moral og hvordan man bør handle»; og at de etiske retningslinjene til påtalemyndigheten er klare på at enhver statsadvokat skal fremme en rettspleie i samsvar med verdier og prinsipper som en rettsstat bygger på, «herunder rettssikkerhet, likhet for loven og individets grunnleggende frihet og autonomi», ville ikke politi- og påtalemyndighet støtte rettigheter når ARODs sivile ulydighet gikk for domstolene. I stedet påsto politiadvokat og statsadvokat at «det ligger utenfor rettens oppgaver å vurdere om norsk narkotikapolitikk er riktig eller fornuftig på et mer overordnet nivå», og på dette grunnlaget gikk norsk rett bort fra 200 års rettsutvikling.

​

Høyesterett stilte ikke spørsmål til at Sturla Henriksbø, en statsadvokat og politiker fra Kristelig Folkeparti, satte Grunnloven til side for å beskytte partiets ruspolitikk fra kritikk. I stedet, uten begrunnelse, overså Høyesteretts ankeutvalg den 20. desember 2022 en rettstradisjon som går tilbake til 1822, og slik ble forbudet sikret fra en analyse. At domstolene gikk til dette skritt, vel vitende om at forsvarets anke ugyldiggjorde samtlige domsgrunner, vitner om kraften som ligger i offentlig panikk. Dette fenomenet kan bare overleve så lenge integritet uteblir, og AROD har bedt Kontroll- og konstitusjonskomiteen trygge rettsstaten. Det var lovgivers vilje ved kodifisering av prøvelsesretten i Grunnlovens § 89 i 2015 å sikre minoritetsbeskyttelse, men domstolene har oversett rettsstatsgarantier, og det er viktig at Riksadvokaten tar grep.

​

Riksadvokatens ansvar

​

Ikke bare har cannabisbrukere rett til ikke å bli usaklig forskjellsbehandlet fra alkoholbrukere, men politiet har rett til å yte bedre tjenester, påtalemyndigheten og domstolene har rett til å bygge på forsvarlig etikk, familier har rett til ikke å bli revet i stykker av dysfunksjonelle og uforholdsmessig inngripende lover, og nasjonen har rett til ikke å bli splittet av et fiendebilde som svekker sunn dømmekraft. Det blir mer og mer opplagt at jakten på syndebukker undergraver rettssystemets integritet, samt at samfunnet har rett til å være fri fra en politikk som avhenger av dobbeltmoral for å eksistere, og AROD og PASCANs markering tilbyr et nytt grunnlag for rettsutvikling og verdisikring. Tidligere aksjoner har vært ødeleggende for maktens troverdighet. Vi har sett at staten heller setter til side vår rettstradisjon enn å levere rettssikkerhetsgarantier, og politi- og påtalemyndighet bør sette pris på en ny mulighet til å stå opp for rettsstaten.

​

Det er i den sammenheng at Riksadvokaten inviteres til forhandlinger. Før påtalemyndigheten motsatte seg avklaring av menneskerettigheter i 2022, hadde AROD tre dager i Oslo Tingrett til å fremme relevante bevis for krenkelser. Det var politiets uvilje mot å gå i seg selv som fikk aktor til å begjære alle bevis avvist, og Riksadvokaten må ta et oppgjør med ukultur og usikkerhet. Om Riksadvokaten mener alvor med sin interesse for en straffesakspleie i tråd med humanistiske hensyn, må Riksadvokaten lede ved å være et eksempel til etterfølgelse, og det innebærer at den skade som påtalemyndigheten har påført blir oppveid. En sannhet- og forsoningskommisjon vil være naturlig, men før dette bør Kontroll- og Konstitusjonskomiteen fremme riksrett. Om ikke Høyesterett kan forklare hvorfor domstolene prioriterer redernes og eiendomsbransjens økonomiske rettigheter over de forfulgte på rusfeltet sin rett til frihet og selvbestemmelse, må Høyesterett ta ansvar for å ha motsatt seg lovgivers intensjon – og om heller ikke Justisministeren kan vise at fagansvaret for loven er ivaretatt, må Stortinget må sørge for at så skjer.

​

Som Riksadvokaten gjør klart i høringsinnspill til rusreform, er det ikke lenger mulig å anlegge et faggrunnlag på et narkotikafritt ideal. Som Rolleforståelsesutvalget påpeker, lever vi i en brytningstid, og menneskerettigheter har til gode å bli vektlagt. Det vi har sett av rettsutvikling har i stedet vært skremmende for tilhengere av en liberal rettsstat, og AROD vil under aksjonen overlevere et parti cannabis som tilsier nye rettsrunder. Politiet velger selv hvordan overrekkelsen skal skje, men helst ser vi at Riksadvokaten mottar beslaget med forsikring om at usikkerhet rundt maktbruk blir tatt på alvor. Dette innebærer at Riksadvokaten forplikter seg til å sørge for avklaring om hvorvidt straffelovens §§ 231 og 232 markerer et urimelig skille mellom lovlig og ulovlige stoffer, om dette er et tilfelle av vilkårlig forfølgelse, og hvordan eventuelt skaden som er gjort på rettsstaten kan utbedres.

​

Markeringen vil foregå i parkområdet utenfor Oslo Domkirke, nærmest Stortorvet 2, hvor Riksadvokaten har kontor. Vi husker en gang på 1980-tallet, hvor engasjerte fagfolk la seg i lenker for en elv, og vi håper at kampen for rettigheter i ruspolitikken gir grobunn for tilsvarende aktivisme. Ikke bare kan flere hundre liv reddes om samfunnet går fra et narkotikafritt ideal til en nullvisjon for overdosedød, men vi kan halvere antallet innsatte i norske fengsler. Vi kan gi ære til våre grunnlovsfedre ved å ikke akseptere så inderlig vel den skade som ikke rammer oss selv – og ved å løfte frem Grunnloven, styrker vi nasjonens eneste kart og kompass ut av offentlig panikk.

​

Vi håper å se deg på denne dagen, og setter pris på all støtte og engasjement for de forfulgte på rusfeltet.